Oslo 1. Baptistmenighet © 2012

Baptistenes idégrunnlag

Den baptistiske tro og lære har sitt mønster i den første kristne menighet slik den skildres i Apostlenes gjerninger. I sin nå værende form har baptismen røtter i den gamle døperbevegelsen, som var en radikal del av reformasjonen på 1500-tallet. Av andre fikk de som tilhørte denne retningen, navnet anabaptister. Læremessig lå de nærmere Calvin enn Luther. For baptistene har begrepet frihet alltid hatt særlig stor betydning. Baptister har gjennom tidene kjempet for:

Tanke- og ytringsfrihet

Retten for hvert menneske til å ha den tro og den oppfatning det selv er kommet fram til, er alltid blitt hevdet. Det samme gjelder retten til å gi uttrykk for sin tro og sin oppfatning til andre. Dette har ikke vært en selvfølge i alle land og til alle tider. Universitetsprofessor Balthasar Hubmaier ble brent på bål i Wien i 1528 fordi han forkynte baptistiske synspunkter. Hans bevingede ord er: "Sannheten kan ikke drepes!" Baptistene har ikke stilt krav bare for sin egen del, men de har kjempet for den personlige friheten som et allment prinsipp. "Baptistene krever ikke for sin egen del noe som de ikke også krever for andre", er et uttrykk for denne holdning.


Religionsfrihet

Friheten til å ha den religion en vil eller ikke å ha noen religiøs tro i det hele, er nær beslektet med tanke- og ytringsfriheten. Banebryterne for de baptistiske synspunktene fikk prøve hva det var å mangle full religionsfrihet. Den svenske baptistpioneren F. O. Nilsson, ble satt i fengsel og deretter landsforvist fordi han forkynte og døpte. Samme skjebne rammet mange andre i den første generasjons baptister. Også her i landet fikk de første baptister føle hva det ville si å gå utenom allfarvei. De mistet arbeid og venner, ble utsatt for hån og spott, ble bøtelagt og fengslet, alt fordi de praktiserte sin tro. Mange, både fra vårt land og fra andre land, utvandret til Amerika i det forrige århundre, for der i frihet å kunne dyrke sin Gud. En stor del av disse var baptister. Ved en kongress i Atlanta i USA i 1939 uttalte Baptistenes Verdensallianse følgende: "Som en følge av vår baptistiske praksis, kjenner vi oss igjen forpliktet til å insistere på vårt krav om absolutt religionsfrihet for hvert menneske av enhver tro eller uten tro."


En fri kirke

En naturlig følge av synet på den personlige friheten er forståelsen av dåp og menighet eller kirke. Ettersom ingen har rett til å bestemme over et annet menneskes tro, må den kristne dåpen bygge på personlig tro og overbevisning. Dåp av troende blir etter dette synet det eneste mulige. Dåpen sees som en "dåp til Kristus", dvs. en forening med Kristus og dermed med menigheten. Kravet om en personlig tro betyr ikke at det kreves at en må være "ferdig" eller "fullkommen" på noen måte, men det innebærer at en skal komme frivillig til dåpen og ville være en personlig kristen. På linje med synet på den personlige friheten går forståelsen av menighetens frihet som en del av religionsfriheten. Staten skal ikke gi mer støtte til ett kirkesamfunn enn til andre og heller ikke tvinge sine innbyggere til å støtte en religiøs oppfatning de selv ikke deler, verken økonomisk eller på annet vis. Statskirkesystemet blir derfor en umulighet. "En fri kirke i en fri stat" er et gammelt baptistisk krav som fremdeles hevdes.


Menneskerettighetene

Hvis prinsippene om individets verdi og frihet hevdes sterkt, får den kristne troen også praktiske følger i samfunnslivet. Baptister har vært aktive i mange politiske sammenheng, både i Norges Storting og i mindre fora her i landet. Mange har gjort spesiell innsats for å hevde menneskerettighetene. Den mest kjente er Martin Luther King, som var leder for borgerrettighetsbevegelsen i USA og mottaker av Nobels Fredspris i 1964. Han var pastor i en baptistmenighet, da han begynte å arbeide for like rettigheter for den fargede befolkningen. Hans tale "Jeg har en drøm...", i forbindelse med den store demonstrasjonen i Washington i 1963, er blitt berømt.


< Tilbake

Del denne siden med andre!

Share on FacebookShare on Twitter